Ramallah konferanse

LITE HÅP OM EN PALESTINSK STAT

Kanskje var det siste krampetrekning for en palestinsk stat som fikk de palestinske myndighetene til å samle folk fra en hel verden til konferanse i Ramallah i slutten av november.  2014 er FN’s internasjonale år for solidaritet med det palestinske folket. 

Den norske delegasjonen, Jan Geir Solheim, ordfører Lærdal, Anna Jorunn Avdem, leder Jerikoforeningen Lærdal, Anndi, leder Nablusforeningen, Stein Frøysang, Hamar- Khan Younis og Kian, nestleder NablusforeningenDen norske delegasjonen, Jan Geir Solheim, ordfører Lærdal, Anna Jorunn Avdem, leder Jerikoforeningen Lærdal, Anndi, leder Nablusforeningen, Stein Frøysang, Hamar- Khan Younis og Kian, nestleder Nablusforeningen

Lite er skjedd i solidaritetsåret som gir grunn til optimisme.  Forsøkene på å få til en forhandlet fred, saboteres hver gang av meldingen om nye bosettinger i Jerusalem og på Vestbredden.  Også I år har Gaza blitt gjenstand for massive angrep med død, ødeleggelser og fortvilelse som resultat.

Skal en trekke en konklusjon fra konferansen var det denne: Gå hjem til deres regjeringer med krav om å anerkjenne Palestina nå.  President Abbas vil om kort tid fremme forslag om full anerkjennelse i FN. Palestina er beredt til å styre i eget land. Institusjonene er på plass, grensene fra 1967 er slått fast i FN’s resolusjoner. Nå må verden bidra til at disse blir respektert.

Håpet om en palestinsk stat er i ferd med å renne ut.  Forhandlingene er brutt sammen på alle plan.  Nå står det til verdenssamfunnet å avgjøre om det blir en tostatsløsning eller om den muligheten er tapt. 

Kanskje var det med dette bakteppet, President Abbas talte til forsamlingen, sterkt og tydelig. Talen ble av samtlige vurdert som noe av det sterkeste han har holdt.  

134 land har til nå anerkjent en selvstendig Palestinsk stat. I etterkant har Sverige, Storbritannia, Spania og Frankrike fulgt etter. 

En annen konklusjon en kan trekke av konferansen, er at palestinerne mobiliserer bredt og lokalt. Til konferansen var både vennskapsbyer og vennegrupper invitert.  Det er tydelig at mangelen på sentrale fremskritt står i sterk kontrast til engasjement og resultater på grasnivå, mellom byer og kommuner. 

Mer enn 700 delegater var påmeldt. 100 ble stanset på den israelske grensa første dag.  Hvorvidt alle kom seg inn til slutt, er uvisst, men ca. 500 delegater var til stede hver dag. 

Disse kom fra Sør-Afrika i sør til Finland i Nord så langt vi kunne registrere uten deltakerliste. 

Tema for konferansen konsentrerte seg om lokalsamfunnets rolle i statsbyggingen, om utfordringer og muligheter for å yte tjenester til lokalbefolkningen, økonomiske utvikling og territorial fragmentering påført av okkupasjonmakta. 

Scenariet  av en enstats- løsning.

Vi hører de si det: ”De gamle har problemer med å se for seg en felles stat. De holder fremdeles på at det eneste mulige er en tostatsløsning. Men mange unge sier: La dem ta landet vårt, men de får oss på kjøpet.  Hva vil de gjøre med det? Og det er et godt spørsmål.”. Slik ble stemningen på grasrota i Palestina tolket.

Vil Israel prøve å opprettholde en apartheidstat hvor palestinerne bor i gettoer slik de i dag til dels gjør det etter omfattende kolonialisering og fragmentering av land? Vil de fortsette å stenge palestinerne inne bak murer og piggtråd, diskriminere dem, innta byene deres med soldater og settlere, plage og forfølge dem som terrorister; kort sagt fortsette med den samme langsomme fordrivingen som i dag? 

Vil verden akseptere en ny apartheidstad verre enn Sør-Afrika? Og hvor lenge?

Det er vanskelig å se for seg annet enn at i en felles stat må alle ha like retter og plikter. Alle må være like for loven og de må ha allmenn stemmerett. Hva skjer med Israel da?  Israel opphører å være en jødisk stat uten at et skudd er løsnet, som en israelsk fredsforsker sier det.  

Om ikke lenge vil den palestinske befolkningen være i flertall, og dette flertallet vil innta Knesset.  

En slik utvikling vil etter min oppfatning være den beste løsningen, men er den mulig nå?  Mange ser tostatsløsningen som et nødvendig skritt på veien til en felles og multikulturell stat slik det i praksis er i dag, men uten alminnelige menneskeretter for palestinerne. 

To likeverdige stater vil ha større mulighet for å utvikle samarbeid og forståelse på tvers av landegrenser enn en påtvunget enstats-løsning,  mener  mange av de ledende i Palestina i dag.   En likeverdig, palestinsk stat vil være en mer forutsigbar nabo også for Israel enn fragmenterte gettoer av fortvilte mennesker. Derfor ber de verden anerkjenne Palestina som selvstendig stat.

Delegasjonen fra Norge.

Norge var representer med en delegasjon bestående av Lærdal-Jeriko, Hamar-Khan Younis og Stavanger-Nablus.

Lærdal, representert ved ordfører Jan Geir Solheim og Anna Jorunn Avdem kom direkte fra konferanse for europeiske vennskapsbyer med Jeriko. De var allerede en sammesveiset gruppe med representanter fra Jeriko og fra Frankrike. 

Stavanger, representert ved Kian Reme og Anndi Lomeland Jacobsen møtte representanter fra Lille, Frankrikes vennskapsby til Nablus, og selvsagt flere representanter fra Nablus, ledet av ordfører Ghassan Shakaa.  Ghassan Shakaa var for øvrig en av initiativtakerne til konferansen, og sørget for at både Lille og Stavanger fikk uttale seg på palestinsk fjernsyn.

Stein Frøysang møtte fra Hamar.  Dessverre var det ikke mulig for vennskapsbyen, Khan Younis i Gaza deres å være representert, men det var utvilsomt nyttig for oss å være så vidt bredt sammensatt fra Norge. Vi bodde på samme hotell og kunne bruke ettermiddager og kvelder til felles samvær både til nytte og hygge.

Den norske delegasjonen mener vår viktigste oppgave etter konferansen er å bidra til at Norge anerkjenner Palestina som selvstendig stat nå.  Norge har tidligere vært en pådriver i arbeidet for å få på plass en tostatsløsning i området. Den nåværende regjering står fast ved denne politikken, og delegasjonen ser ingen grunn til ikke å fullføre dette arbeidet.  Kanskje er det også siste sjanse til å få en tostatsløsning på plass. 

Delegasjonen ber derfor ordførerne i de norske vennskapsbyene til Palestina  å skrive brev til utenriksministeren, hvor de ber om et møte med statsråden for å anbefale Norges snarlige anerkjennelse. 

Anndi Lomeland Jacobsen, Odd Kristian Reme, Anna Jorunn Avdem, Jan Geir Solheim, Stein Frøysang.