REISEBREV FRA NABLUS

Nablusforeningen i Stavanger drar årlig på delegasjonsreise til Nablus. Delegasjonen består i år av representanter fra vennskapsskolene, nestleder for Kommunalutvalg Oppvekst og levekår, Iselin Nybø; arkitekt og planlegger Thommas Bjerga og internasjonal sekretær, Anne Grete Gitlesen fra administrasjonen i Stavanger kommune. Dessuten er to lærere fra Jæren folkehøgskole og en familie med som turister. Representanter for styret deltar som reiseledere. I alt er vi 20 personer.

 

Målet for reisen er

  • å styrke og utvikle samarbeidet mellom vennskapsskolene,
  • delta på EuroNablus møte og sammen med dem, bidra Nablus kommune med utarbeidelse av ny strategisk plan. Dette som svar på invitasjon fra Nablus.
  • innlede samarbeid om kunstprosjekt mellom Kunstakademinet på AnNajah universitetet.
  • Videreføre og styrke kultursamarbeid mellom Jæren folkehøgskole og kor/kulturinstitusjoner  i Nablus.
  • Gi politikere i Stavanger innblikk i situasjonen i Nablus og gjøre dem kjent med de politiske aktørene der. Som vennskapsby og bidragsytere til Nablusforeningen, ønsker vi også å gjøre dem kjent med arbeidet Nablusforeningen er involvert i.

Gjennom Huwarra i buss

For første gang på alle de 8 årene jeg har reist til Nablus, kunne vi denne gangen passere Huwarra sjekkpunkt i den samme bussen som vi kom med fra flyplassen i Tel Aviv. Bare en kort sjekk av bussen av to soldater på sjekkpunktet, så ble vi vinket videre. Vi opplevde det som en utrolig frihet å slippe å dra koffertene våre gjennom sperringene på en av de verste sjekkpunktene. -Det er som når noen først har holdt deg fast i kvelertak slik at du ikke fikk puste i lang tid. Så blir grepet løsnet slik at du kjenner du får litt luft, og det føles deilig. Du glemmer nesten at det likevel er et sjekkpunkt og at du ikke er fri til å dra hvor du vil i landet ditt, sier våre palestinske venner.

Stor velkomstfest i kommunens bibliotekhage

Ankomst dagen var vi sammen med EuroNablus, invitert til velkomstseremoni sammen med mer enn hundre framstående representanter for politikk og samfunnsliv i Nablus. Viseguvernør, ordfører, leder for sikkerhetsstyrkene, leder for politistyrkene, skoleetaten, politikere, universitetsansatte og alle våre tidligere samarbeidsparter var invitert. Selv om aprilkvelden ikke er utpreget varm når sola går ned, var det en hyggelig sammenkomst med offisielle representanter og venner.

Ekstra gledelig var det å møte igjen Majeda Fadda som vi har samarbeidet med på miljøspørsmål. Hun ble fengslet i august 2008 og har sittet i fengslet  til juletider i år, som så mange andre, uten lov og dom. Mer enn 11000 palestinere sitter fengslet i israelske fengsel, av disse mer enn 3000 fra Nablus, sies det. Tallet er ikke eksakt og bølger fram og tilbake. For å gi et godt inntrykk til verdenssamfunnet, hender det ofte at noen hundre fanger løslates, men undersøker en nøyere, skjer dette rett før de egentlig skulle frigis.

Torsdag var ”prisoners day” Elevene fikk fri klokka halv elleve for å være med på seremonien omkring denne dagen. Programmet tillot ikke at vi deltok i år, men for to år siden var vi til stede på ”prisoners day”, og jeg ser for meg torget fullt av fedre og mødre som holder opp bilder av sine sønner og døtre som sitter fengslet i israelske fengsel. Et hjerteskjærende syn.

Senere forteller ordføreren at det ikke bare har vært sorg og savn på dagen. Han har ønske å  spre glede til alle barn som er berørt av fravær av far, søsken eller andre slektninger. Derfor har de lagt opp til en dag for barn med sang og leiker, og de har fått presanger. Midt i sorgen har de kunne glede seg over samvær og solidariteten fra andre.

Torsdag

Programmet er tredelt. Lærerne blir ført til sine vennskapsskoler av Ziyad Sahloub, vår trofast skolekontakt. Han tilbrakte to måneder i Stavanger for å lære mer om data i skolen. Det er fem år siden nå, men han hilser oss hvert år på dagen for ankomsten. Oppholdet har tydeligvis gitt ham nye muligheter i skolesystemet i Nablus selv om han bor med familien sin på seks barn i en knøttliten leilighet i flyktningeleiren Askar. Han er nå den internasjonale koordinator.

Thommas, planlegger fra Stavanger og Anne Grete, internasjonal sekretær, har opplegg med Nablus Strategic plan på universitetet AnNajah.

Iselin Nybø, politikeren fra venstre og noen fra Nablusforenings styre skal møte ordfører Yaish Adly og siden den nytilsatte guvernøren. Selv følger jeg denne delegasjonen, men møter de andre til lunch for felles program resten av dagen på Universitetet.

Guvernørens oppsummering av situasjonen

Trass i oppmyking av kontrollen på sjekkpunktene, er situasjonen for Palestinerne langt fra blitt mer håpefull.  Han oppsummerer situasjonen etter at han i 4 måneder har arbeidet som guvernør i tall:

  • 7 palestinere er drept i Nablus siden ha ble tilsatt for fire måneders siden.
  • Av disse ble 3 regelrett henrettet med familien som øyenvitne og uten lov og rett. Drapet på en settler utenfor Nablus skulle hevnes.
  • Bosettingene rundt Nablus teller nå 30 stykker og de øker både i antall og i omfang. Daglig blir bøndene i områdene rundt, utsatt for trakassering og vold.
  • En moske er blitt brent ned, en bil satt fyr på og graver er blitt skjendet

Palestinske myndigheter rapporterer saklig og nøyaktig det som skjer til israelske myndigheter, men ingen reaksjoner iverksettes.

  • vi kjemper med alle fredelige middel og på alle områder for vår frihet, men vi vil ikke tilbake til kampen med å bruke voldelige middel. Fredelig motstand er det mest virkningsfulle i denne sammenheng. Boikott av Israel ville være et tydelig og fredelig middel påpeker guvernøren.

Guvernøren forteller at strategien er å bygge opp palestinske institusjoner og palestinske økonomi slik at denne skal stå rustet til at Palestina kan stå på  egne ben når okkupasjonen en gang tar slutt, og han utfordrer vesten og spesielt Europa til å presse på Israel for å få  slutt på en uverdig og uutholdelig okkupasjon.

Palestinerne har gjort sin del for å oppfylle ”Veikartet for fred”. Den palestinske volden og lovløsheten i gatene er borte. Vi kan gå trykt gjennom gamlebyen. Israel fortsetter sin bosettingspolitikk, muren blir fullført og sjekkpunktene spesielt mot Jerusalem blir stadig mer omfattende og vanskelige å  forsere for palestinere.

Men lettere passering ved sjekkpunktene har utvilsomt bidradd til at økonomien er blitt styrket og at samfunnet i Nablus kan fungere bedre. Statistikken forteller at den økonomiske veksten er på 8 prosent takket være lettere passering over sjekkpunktene.

Forhåpning til EuroNablus

EuroNablus avholder sitt tredje møte i Nablus denne uke. EuroNablus består av Europeiske byer og distrikt med vennskapsavtaler til Nablus. I dag består disse av Lille, Napoli, Toscana, Dundee og Stavanger.  EuroNablus har som mål å samordne sine bilaterale relasjoner til Nablus, styrke samarbeidet mellom de europeiske byene og arbeidet for at stemmen fra Europa for Palestina skal bli å høre.  Europas stemme er ullen og uklar, EU ”snakker” ikke med Hamas, noe som fører til at delegasjonen fra Lille ikke tillates å møte ordfører Yaish Adly på hans kontor.  Likevel har både ordføreren og ledende politikere i Nablus forventning til Euro Nablus, ikke minst med tanke på at de kan påvirke Europa til en mer Palestina -vennlig politikk.

I Nablus får vi stadig bekreftet at vennskap og besøk betyr mye. ”Welcome home” er en standard hilsen.

Fredag 

Det er fredag og skolene har fri. De fleste i delegasjonen skal bruke dagen til å se kirken bygget over Jacobs brønn og restaurert av Yaseer Arafat etter den andre in
tifadaen. Så skal de besøke samaritanerne på toppen av Ebal, et av fjellene som omkranser Nablus.  Deretter drar de til Sebastia, en mektig ruinby rett nord for Nablus målt i vanlig avstand, men over en times kjøring på grunn av veisperringer og stengning av gamle palestinske veier. De ender opp i Askar flyktningeleir hvor det vises dabkedans og understrekes at besøket av en dabkegruppe i Stavanger har åpnet veien til Europa for dem. De har turnert både i Frankrike og Italia  i etterkant.

Strategisk plan for Nablus

Selv slutter jeg meg til dem som arbeider med utkast til ny strategisk plan.

Nablus kommune har snart avsluttet sin 5-årsplan. Kommunen har, sammen med planleggere ved universitetet AnNajah og arkitekt Naseer Arafat, invitert planleggere fra vennskapsbyene for å gi innspill til utarbeidelsen av en ny plan. Både Lille, Napoli og Stavanger stiller med fagfolk på området. Med utgangspunkt i ”Papers” og innledninger ved fagfolk fra Nablus, vil de trekke opp områder innenfor de fleste tjenester kommunen yter og legge videre planer for disse. Trass i den vanskelige situasjonen er det imponerende å se hva de har fått til de siste årene, ikke minst takket være en ordfører som både ser hva folket hans trenger, og også evner å engasjere dem i gjennomføringen. Vannsituasjon, renovasjon, grøntområder og tjenesteeffektivitet er radikalt forbedret. Det siste tilskuddet vi fikk se i dag, var kommunens nyopprettede tjenestekontor med internett og registrering av saker som behandles.

Fra høyden over Nablus, ser jeg også  utover Nablus by. En grønn plen forteller at han har fått gjennomført bygging av ny fotballbane med internasjonal størrelse. Det var ett av hans mål da vi var her for noen år siden, et mål vi prøvde å hjelpe han å nå, men ikke fikk til. –-

-Heldigvis fikk vi hjelp fra de sentrale myndighetene til å bygge fotballbanen, forteller han.

Og på en sen vandring gjennom gamlebyen, viser han stolt fram bygninger som er under restaurering, trapper med sirlige lagde trinn av hvit stein og en ikke enda dekket grøft hvor nye vannrør skuler seg.  I fjellsida over Nablus er en stor park opparbeidet av arbeidsledige som har fått en måneds betalt arbeid her.  Der, plassert rett under en stor israelsk militærovervåkning, samles familier og andre til rekreasjon og picknic om ettermiddagen og i helgene. Jeg uttrykket glede over alt han har utrettet i sin 4-årige ordførertid, selv om han mer enn 18 måneder av disse har sittet i israelsk fengsel.

  • Ja, vi har fått til mye, medgir han. Jeg har hatt planene klare. Først gjaldt det å ruste opp skolene. Utdanning er det viktigste. Vi har bygd flere skoler slik at vi har kunnet redusere elevtallet fra rundt 50 pr. klasse til nå vel 30. Deretter var det viktig å ta innover seg at veldig mange er preget av å ha levd under umenneskelig press i mange år.  De måtte ha rekreasjonsområder, og vi satte derfor i gang og bygget parker og fotballbane i full størrelse. Siden har vi skiftet ut nesten alle vannrør, noe som gir oss renere vann og gjør at vi sparer penger ved at vannet ikke lenger lekker ut av gamle og lekke rør. Og han fortsetter, ivrig som en gutt unge om alt det som er gjort. Samtidig som han forteller hilser han på unge og gamle mens vi vandrer rundt i byen.

Jeg bemerker kontakten hans med befolkningen, og han forteller at han vandrer rundt i byen både på dag og nattestid. Alltid ubevepnet kan han ved midnatt besøke gamlebyen, flyktningeleirene og andre områder bare for å se hvordan det står til og å snakke med folk.

Og han forteller at han har planer klar for det som bør gjøres i byen. Så når han så får penger, enten fra rike utvandrete folk fra Nablus eller noen ganger fra sentralmyndighetene, kan han sette planene ut i livet raskt og effektivt. Og de ser at han bruker pengene på folket. Derfor gir de lettere.

Jeg blir rørt av å oppleve kontakten med innbyggerne og hans sterke engasjement for barn og unge og tenker at om Palestina hadde et knippe slike folk i sentrale posisjoner, ville kanskje håpet vært større. I alle tilfelle er jeg overbevist om at det gjør en forskjell for både barn og voksne å vite at de har en ordfører som bryr seg om dem. Men det er ikke uten store menneskelige kostnader for ham.

Vil fru Adly Yaish bli deportert til Gaza?

På veien ned til Palestina, fortalte media om en ny israelsk lov som gir åpning for å deportere mennesker tilbake til de stedene de var født og derfor har identitetskort til. Loven er ikke ny, sier noen, og de tror ikke den blir brukt aktivt. Andre forteller om to studenter som studerte i Betlehem og som ble deportert tilbake til Gaza rett før de fikk tatt eksamen.

Hvorvidt Israel vil bruke loven aktivt er ikke visst, men visst er det at fru Adly Yaish ( Jeg burde visst fornavnet hennes) ikke våger å gå ut i frykt for å møte en israelsk militærvakt. Hun er født i Gaza og fødte sin eldste sønn der. De andre fire barna er født i Nablus og hun har bodd der i mer enn 30 år.  Likevel står hun i fare for å bli tatt og deportert. Ikke å underes over at hun ikke våger å gå ut lenger. Vi møtte henne ikke denne gangen, og ordføreren fortalte at hun var plaget av migrene. Andre fortalte om frykten for deportasjonsloven.  Kanskje ikke å forundres over at det slår ut i migrene?

Hvorfor får vi ikke begrave våre døde fanger?

Øynene blir blanke og stemmen skjelver når Adly Yaish spør.  Fanger som dør i fengsel før de har sonet ferdig straffen sin, nektes utlevert til å bli begravet når de dør.  Hvorfor? Israelske myndigheter sier de ikke kan utleveres før tiden for soning er over. Mødre som har mistet sine barn har ventet i over 20 år på sine døde sønner. Og de venter fremdeles. De får ikke fred før de har en grav å gå til.  Hvorfor kan vi i det minste ikke få det, spør ordfører Adly.  Heller ikke vi forstår dette?  Hva gjør de med de døde? Investor og storsponsor, Munib Masri antyder muligheten for at de bruker organer, men heller ikke han vet. Eller vil israelerne skjule at de er torturert. Ingen vet. Vi vet bare at det er et sår for mange familier fra Nablus.

Skolesamarbeid

Skolesamarbeidet fortsetter.  Lærerne kjenner hverandre personlig etter hvert. Vennskapsskolene i Stavanger har som regel å sende en lærer som har vært her før og en ny. Vel halvparten av deltakerne denne gangen er for første gang i Nablus. Inntrykkene er sterke. Det er vanskelig å forstå at okkupasjonen er så nær innpå dagliglivet uten å ha sett det med egne øyne.

Denne gangen var skolene dessverre stengt to av dagene vi er her. Men lærerne møter fram for å  drøfte mulige prosjekt vi kan ha sammen på fridagen sin. Det er ikke alltid lett å få til felles prosjekter. Skolesystemene er forskjellige. De daglige vilkårene er forskjellige.  Utdanning står sterkt i Nablus. Det er viktig å få en god eksamen. Da er det mindre plass til arbeid utenom pensum. Det er et mål å kunne komme inn på Universitetet An Najah. Noen får også anledning ved hjelp av familien å studere i utlandet. -Du vet: menneskene er den viktigste ressursen vi har, sier de.

Og mottakelsen er forberedt og hjertelig. Elevene danser og synger. Vi har kort tid denne gangen, men rekker å besøke alle vennskapsskolene. Og så dekkes det i god palestinsk tradisjon opp et rikt lunchbord for alle. Ingen som kommer til Nablus skal reise sultne derfra selv om de lider i det daglige. Og alle får underveis smakt på de mange sorter te, kaffe og småkaker som bæres inn så snart en har kommet til et nytt sted.

Kunstprosjekt i samarbeid med Kunstakademiet ved AnNajah?

Vi har som mål å få  til et mer omfattende samarbeid mellom universtetet i Nablus, AnNajah og universitetet i Stavanger. Blant annet har vi forslag om et kunstprosjekt. Vi møter blant andre direktør for internasjonale relasjoner og leder for Kunsta
kademiet i Nablus. De er interessert.

Det er ikke mange gallerier for visuell kunst i Nablus.  Det er ikke mange internasjonale impulser, og muligheten for å komme ut er etterlengtet. Svært mange har ikke hatt anledning til å komme seg ut av Nablus i det hele, og dagliglivet under okkupasjonen preger deres visuelle uttrykk. Trusselen kjennes over alt. To studenter ble hentet ut av israelske militærstyrker i dag. Hvem hentes neste gang?

Og spørsmålene er mange?  Om de daglige små gjøremål og de store politiske spørsmål. Er en tostatsløsning mulig når det som skulle bli palestinsk land er gjennomhullet at bosettinger, veier som ikke er tilgjenglige for palestinere og et israelsk lovverk som er sterkt diskriminerende og som oftest setter en stopper for all palestinsk virksomhet. Få tror lenger på muligheten for en tostatsløsning.

  • Vi må likevel prøve å gjøre det beste for innbyggerne våre. Vi må leve så godt vi kan un der disse vilkårene, sier ordføreren. Vi må danse og synge og finne glede og støtte i hverandre. Okkupasjonen vil ta slutt. Ingen okkupant har sittet i evighet. Og vi må ta vare på vår humanitet mens vi venter, sier han.

Det er vår i Palestina. Sola skinner og naturen er på sitt mest levende. Vil livet til menneskene her bli et liv å leve, mer enn et liv som handler om å unngå døden og ydmykelsene gang. Verden har svaret. Den politiske løsningen finnes ikke uten at omverden griper inn. Eller om Israel kollapser innenfra som følge av intern spenning og en voldelig utvikling både på bakken og i mennskesinnene.

Bare tida vil vise.

Imens sier vi som vår gode venn, tidligere skoledirektør Juman Karaman

Vi håper på fred – Inshalla- og vi skal fortsette å arbeide for det.

Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/3/f/2/nablusforeningen.net/httpd.www/wp-includes/class-wp-comment-query.php on line 399

Add Comment